Alfaverdien fortel kor gjennomsiktig laget eller biletet er. Dess lågare alfaverdi, dess meir gjennomsiktig er biletpunktet. Med verdien 0 er punktet fullstendig gjennomsiktig. Ikkje alle biletformat har støtte for alfa. Noen format kan bare ha gjennomsiktige eller ugjennomsiktige pikslar (biletpunkt), medan andre format kan ha varierande grad av gjennomsikt.
Denne malemåten teiknar kvart penselstrøk direkte på det aktive laget. Dersom dette ikkje er vald, vil du male på ei teikneflate som blir blanda saman med det aktive laget. For kvart malingstrok aukar dekkevna heilt til maksimal dekkevne er oppnådd.
Dei to bileta er streka opp med same penselen med avstand sett til 60 pikslar. På biletet til venstre er Aukande slått av og på biletet til høgre slått på.
Ein bane er ei eindimensjonal kurve som kan setjast saman til mangekantar, sirkelsegment eller kva du måtte ønskje. I GIMP blir banar stort sett brukte til å lage omriss for markeringar eller for å lage synlege strekar på eit bilete. Ein bane som ikkje er streka opp, vil vere usynleg på ei utskrift, og blir heller ikkje lagra i andre filformat enn XCF.
Sjå Banekonseptet og Å bruke banar for grunnleggande informasjon om banar, og i kapitlet om Baneverktøyet for nærare om korleis du kan lage og bruke banar. Du kan bestemma eigenskapar for banane ved hjelp av Banedialogen.
Ei “spline” er ei matematisk definert kurve med eit sett av kontrollpunk. Ei bézierkurve er ei kubisk spline med fire kontrollpunkt. Det første og det siste kontrollpunktet (ankerpunkta) er endepunkt for kurva. Dei to indre kontrollpunkta (handtaka) definerer retninga for kurva ved endepunkta.
I den ikkje-matematiske verda er ei spline eit bøyeleg tre- eller metallstykke som blir brukt som linjal for å teikne avrunda kurver. Denne bruken daterer seg tilbake til skipsbygginga då det blei hengd høvelege lodd på ei passeleg fjøl for å få den rette bogen. Dei ytre kontrollpunkta på bézierkurva tilsvarar festepunkta for fjøla, medan dei indre kontrollpunkta tilsvarar der lodda blei plasserte.
Bézierkurver er ein av mange måtar å beskrive kurver matematisk. Beskrivinga blei utvikla i 1960-åra av Pierre Bézier som arbeidde for Renault.
Bézierkurver blir brukte i GIMP for å lage Banar.
Biletet ovanfor viser ei bézierkurve. Punkta P0 og P3 er punkt på banen. Desse er laga ved å klikke med datamusa. Punkta P1 og P2 er handtak. Desse blir laga automatisk av GIMP når du klikkar på kurva mellom P1 og P2 og drar linja ut til sida. Du kan også få fram og handtere handtaka ved å dra dei ut frå ankerpunkta for å bøye kurva slik du ønskjer.
Biletet ovanfor viser ein bane som det blir arbeidd på med baneverktøyet. Banen er sett saman av to komponentar med både rette og kurva segment. Den opne sirkelen viser det valde ankerpunktet, og dei to opne kvadrata er dei to handtaka som høyrer saman med dette ankerpunktet, eitt på kvar side.
Eit ukomprimert biletformat nytta av Microsoft i blant anna Windows. Fargedjupna er oftast 1, 4 eller 8 bits, sjølv om BMP-formatet støtter fleire fargar.
CMYK er sett saman av dei engelske fargenamna Cyan (turkis), Magenta (ein raudfarge) og Yellow (gul). Bokstaven K kjem frå blacK (svart) eller Key (nøkkelfarge). CMYK er komplementært til RGB-systemet.
Verdien for kvar einskild farge går frå 0% til 100%, der 0% er ei flate utan farge, medan 100% er full fargedekning. Ein bestemt farge kan såleis beskrivast ut frå kor mange prosent fargen inneheld av kvar av grunnfargane. Det er same prinsippet som du kjenner frå fargehandlaren.
Reint logisk burde du nå kunne gå ut frå at dersom du blandar cyan, magenta og gul vil du subtrahera raud, grøn og blå slik at du ikkje ser noe farge i det heile, altså svart. Prøver du dette, vil du sjå at resultatet blir mørke brunt. Dei tre grunnfargane er ikkje reine sekundærfargar, og oppfører seg i praksis ikkje slik ein teoretisk skulle venta det. Difor må skrivaren også ha ei kassett med svart for å kompensera for denne feilen. I tillegg er det litt billegare å skrive svart med ein eigen kassett enn å køyre ut med alle tre fargane.
GIMP har ikkje støtte for CMYK, men du kan finne eit eksperimentelt tilleggsprogram med litt støtte for CMYK i www.blackfiveservices.co.uk/separate.shtml.
Det er dette fargesystemet du brukar når du skal skriva ut eit bilete i trykkeriet eller i skrivaren, eller når du blandar maling for å setje litt farge på stovegolvet. Kort sagt alle fargane vi ser som eit resultat av reflektert lys. Noen av lysbølgjene som treff eit objekt blir absorberte av objektet, andre blir reflekterte. Vi ser bare dei lysstrålane som blir sende tilbake, reflekterte, frå overflata. Når bilen ser raud ut, er det fordi overflata på bilen syg til seg det grøne og blå lyset. Kombinasjonen av grønt og blått er cyan, så dersom du legg til raudt, vil cyan bli absorbert. Omvendt vil sjølvsagt raudt bli absorbert dersom du set til komplementærfargen cyan. Fargesystemet CMYK er det vi kallar for subtraktivt. Dette betyr i praksis at vi lager nye fargar ved å redusera mengda av andre fargar eller legge til ein komplementærfarge. Set du til gult, vil mengda av blå bli redusert, medan du kan redusera grønfargen ved å setje til litt magenta.
Med fargemodus meiner ein her ei samling fargar som blir brukte for å bestemma fargar på ein biletskjerm eller skrivar, eller frå ein skannar. Fargane er sett i ei eller anna form for system, og blir også brukt når ein skal blanda fargar, anten det nå er på skjermen eller i malingspannet. For å beskriva ein bestemt farge bruker ein gjerne eit koordinatsystem, som oftast med tre hovudaksar. Sidan dette systemet er tredimensjonalt, blir det gjerne kalla eit fargerom. Det finst mange ulike fargesystem. GIMP bruker meir eller mindre tre av desse systema, nemleg RGB, HSV og CMY(K).
Måten eit bilete blir lagra på. Normalt vel ein filformatet ut frå kva biletet skal brukast til og kven som skal bruka det. JPEG og PostScript er eksempel på mykje brukte filformat.
Kanskje eit merkeleg ord, men det kjem av at kantane på ei teikning blir mjuka opp og blanda med bakgrunnen omlag som om dei skulle vere behandla med ei fuglefjør. Studer kantane på biletet:
Flytande markeringar oppfører seg på same måten som eit lag, men med det unnataket at markeringa må forankrast før du kan arbeida på dei andre laga i biletet. Medan markeringa er flytande, kan du arbeide på ho med alle tilgjengelege verktøya.
Du kan forankra ei flytande markering på to måtar. Den vanlegaste er å gjere om markeringa til eit nytt lag. Dette gjer du ved å lage eit nytt lag medan markeringa er aktiv. Den andre måten er å legge markeringa inn i eit eksisterande lag. Dette gjer du ved å klikke ein eller annan stad i laget utanom markeringa. Dette vil flette markeringa saman med bakgrunnslaget.
Når du limer inn ei markering, vil denne alltid bli ei flytande markering.
Denne metoden for utjamning arbeider ved at programmet ser i fargekartet etter fargar som liknar mest på det analyserte fargepunktet og legg dei funne fargane til høgre for og under det originale fargepunktet.
Gammaverdien for biletskjermen er ein korrigeringsfaktor som bestemmer kor lys skjermen skal vere med bestemte inngangssignal. Dess høgare verdi, dess mørkare skjerm. Mac har standard gamma på 1,8 og gir såleis normalt ein lysare skjerm enn ein standard Windows PC som er sett til gammaverdien 2,2.
GIF er eit varemerke for firmaet CompuServe. Kompresjonsmetoden LZW er patentert av firmaet Unisys. Formatet er i 8 bits indekserte fargar og støtter gjennomsikt av eller på, men ikkje delvis gjennomsiktig. Formatet støtter også merknader og animasjonar. Blir mykje brukt til transparente bilete og animasjonar for internett. Ofte vil kanskje likevel PNG vere eit betre val.
GNU er eit prosjekt som arbeider med å utvikla eit Unix-liknande operastivsystem med støtte for gratis programvare. GIMP (GNU Image Manipulation Program) er eit slikt GNU-program. Du kan finne meir om dette i wikipedia under http://en.wikipedia.org/wiki/GNU.
Når du lagar eit bilete kan du velja å vise dette bare i gråtoner. Du kan eventuelt fargelegga dette seinare ved å skifte over til RGB-modus. I dei fleste biletformata kan du også omgjere eit fargebilete til gråskala med kommandoen Gråskala frå biletmenyen.
Du kan også omforma eit RGB-bilete til gråskalabilete ved å “avmetta” biletet, altså gjera fargen mindre metta. Dette kan gjerast med filteret Bryt opp fargar, Fargeleggingsverktøyet eller filteret Kulør og metning.
Som forklart i RGB-modus, kan eit 24-bits bilete i GIMP bare ha 256 nivå av grått, koda som 8-bits kode. Skiftar du frå gråskala til RGB vil biletet få RGB-struktur med tre fargekanalar i grått. Sjølv om du finn denne kommandoen under menyen Modus, er gråskala eigentleg ikkje eit fargemodus.
Ein måte å namngi fargane på. Blir skrive i formatet #rrggbb der dei to første teikna står for mengda av raudt, dei to neste for grønt og dei to siste for blått. Verdiane for kvar farge går frå 00 til FF i såkalla hexadesimal notasjon, tilsvarande 0 til 255 i titalsystemet. Særleg brukt i sider for Internett.
Hjelpelinjene kjem til nytte t.d. når du skal plassera markeringar eller lag nøyaktig. Når hjelpelinjene er laga, vil musemarkøren skifte utsjånad og indikera at flytteverktøyet er aktivisert.
Den enklaste måten å plassera ei hjelpelinje på biletet, er å setje musemarkøren på ein av linjalane og dra hjelpelinja på plass medan du held den venstre museknappen nede. Du kan setje ut to slike hjelpelinjer, ei horisontal og ei vertikal. Dei er synlege som blå prikkelinjer på skjermen, men vil ikkje bli skrivne ut.
Måten å bruka hjelpelinjene på er avhengig av korleis knappane Verkar på i flytteverktøyet er innstilt. Er Transformer lag aktiv, vil musepeikaren skifte til ei lita hand medan hjelpelinja skifter til raudt når du nærmar deg linja. Den raude hjelpelinja kan nå flyttast på med vanleg klikk og dra. Er flytteverktøyet sett til Transformer markering, kan du plassera ei hjelpelinje, men ikkje flytta på ho etter plasseringa.
Du kan forenkla plasseringa noe ved å velje Fest til hjelpelinje.
→ frå biletmenyen. Sjå meir om dette iDu kan gjere hjelpelinjene synlege eller usynlege, utan å fjerna dei, ved å velje Shift-Ctrl-T.
→ frå biletmenyen, eller med tastesnarvegenI digital biletbehandling viser histogrammet den statistiske fordelinga av fargetonene i eit bilete. I GIMP kan du hente fram histogram over toneverdiane (verdi), for kvar av hovudfargane eller for alle fargane samla.
HSV er forkorting for ein fargemodell sett saman av verdiane for kulør (Hue), metning (Saturation) og lysverdi (Value).
RGB-modus passer svært godt til bruk på dataskjermar, men er ikkje fullt så godt tilpassa det vi ser rundt oss til dagleg: litt lysegrønt, ein lys raudfarge eller noe skittenraudt... HSV-modus skal hjelpe oss her. RGB og HSV er på ingen måte uavhengige av kvarandre. Endrar du på den eine av desse, vil også den andre bli forandra. Dette kan du sjå dersom du bruker fargehentaren.
Kulør: (Eng.: hue) Dette er den ferdige fargen som eit resultat av kombinasjonen av grunnfargane. Alle fargetonene (unntatt gråtonene) er representerte på fargesirkelen. Gul, blå, purpur, oransje ... Fargesirkelen går frå 0° til 360°. Blir ofte kalla rett og slett for “farge”.
Metning: (Eng.: Saturation) Denne verdien fortel kor lys fargen er, omlag som når du set til kvitfarge i eit malingsspann. Ein fullstendig metta farge vil vere ein heilt rein farge. Er fargen lite metta, går han over i pastell. Fargemetninga blir sett på ein skala frå 0 (kvit) til 100 (rein farge).
Lysverdi, verdi: (Eng.: Value) Dette er noe av det same som lysstyrke, og er eit mål for kor mykje lys fargen reflekterar. Du kan sjå verknaden når ein farge går frå skugge og over til sollys. Lysverdien blir sett på ein skala frå 0 til 100 ut frå summen av pikselverdiane for dei tre fargekanalane i RGB-modus.
Når du bruker indekserte farger, blir det laga ein tabell over alle fargane i biletet. Denne tabellen kan ha opp til 256 ulike fargar. Kvar piksel i biletet får eit fargenummer som viser til ein farge i denne tabellen. Sjølv om GIMP har plassert dette valet under Modus, er Indekserte fargar eigentleg ikkje ein Fargemodus.
Når du forstørrar eit bilete vil biletpunkta bli liggjande eit stykke frå kvarandre dersom oppløysinga ikkje strekk til. Sidan vi ikkje kan operera med tomme punktområde, må altså desse områda fyllast. Måten dette blir gjort på, blir kalla interpolering og er rein matematikk. Det finst tre hovudmetodar for interpolering:
Næraste (“Nearest Neighbour”). Kopierer pikslar frå dei næraste pikslane omkring. Gir eit grovt resultat, men er likevel som oftast den beste, og raskaste, måten for strekgrafikk i svart/kvitt.
Bilinært (“Bilinear”). Reknar ut gjennomsnittsverdien til dei 4 næraste pikslane. Gir som oftast eit tilfredsstillande resultat for dei fleste bileta.
Bikubisk (“Bicubic”). Reknar ut gjennomsnittsverdien til dei 8 næraste pikslane. Gir som oftast det beste resultatet, men krev naturleg nok mykje datakraft og tid. (Har ikkje noe med bikuber å gjere, men står for dobbelt kubisk).
I GIMP er dei tre metodane merka med kor raske dei er. Rask interpolering gir dårlegast resultat, medan seine metodar gir betre kvalitet.
Dette er eit mykje brukt formatet fordi det kan ta alle brukte fargemengder i tillegg til at formatet kan komprimerast. JPEG blir mykje brukt for å laga fullfarge bilete til vising på Internett, eller dersom du vil at eit bilete ikkje skal ta op for mykje plass. Det er eit godt format for fotografi.
JPEG-filene har til vanleg endingane .jpg, .JPG eller .jpeg, og er mykje brukt fordi metoden som blir nytta for å komprimera filene gir eit svært godt resultat utan at det går særleg merkbart ut over kvaliteten så lenge komprimeringa er moderat. Det er likevel ingen andre format som kjem opp mot JPEG. Ulempen er at formatet ikkje støttar transparente bilete, og heller ikkje samansette lag. Difor må bilete som skal lagrast som JPEG i GIMP ofte eksporterast i staden for å bli lagra direkte.
Når du lagrar eit bilete i JPEG-format, dukkar det opp eit dialogvindauge der du kan setje kvalitetsnivået på ein skala frå 1 til 100, sjølv om verdiane over 95 ikkje er særleg brukbare. Normalverdien er 85, men ofte kan du setje verdien mykje lågare utan å gjere kvaliteten merkbart dårlegare. Dette kan du kontrollera ved å markere for “Førehandsvising i biletvindauget”. Du endrar ikkje noe på sjølve biletet før du lagrar det, så metoden er trygg.
Algoritmen for JPEG er nokså kompleks, men det einaste du eigentleg har bruk for, er å justera kvaliteten, og altså kompresjonen. Resten er for JPEG-ekspertane.
![]() |
Obs |
---|---|
Etter at biletet er lagra som JPEG-fil, vil det bli oppfatta av GIMP som “reint”, dvs. at det kjem ikkje opp noe åtvaring dersom du lukkar det. Sidan JPEG-formatet ikkje lagrar alle opplysningane om biletet, kan dette vere ein ulempe. Treng du å lagra alle opplysningane om biletet, bør du lagre det først i GIMP sitt eige XCF-format. |
Mange digitalkamera nyttar JPEG-formatet med ekstra informasjonar om dato, kamerainnstillingar osv. Desse såkalla EXIF-data blir ikkje støtta utan vidare av GIMP i normalinstallasjonen. Har du lagt til biblioteket “libexif” i systemet ditt, kan GIMP lasta inn og lagra filer med EXIF-data utan å forandra dataane, men kan ikkje gjere seg nytte av dei.
![]() |
Notat |
---|---|
Litt om dei avanserte innstillingane: DCT-metoden. DCT står for “discrete cosine transform”, og er første steget i JPEG-algoritmen. Dette er rein matematikk, og vala du har er “Desimaltal”, “Heiltal” (normalinnstillinga) og “Raske heiltal” . Desimaltala er litt betre enn heiltala, men er merkbart seinare dersom maskinen din ikkje er utstyrt meg ein god matematikkprosessor. Metoden kan også gi eit litt varierande resultat frå maskin til maskin. Heiltalmetoden skal gi same resultatet uavhengig av maskintype. Dei raske heiltala gir dårlegare resultat enn dei to andre metodane. |
Alle bileta er oppdelte i ulike kanalar. Når biletet blir teikna på skjermen eller på skrivaren, blir desse kanalane sett saman igjen til eitt bilete. Dei kanalane som betyr noe når bileta skal visast på skjermen er fargekanalane raud, grøn og blå. Andre media, som for eksempel profesjonelle trykkemaskiner, kan bruke andre kanalar for å setje saman biletet.
Kanalane er spesielt nyttige når ein ønskjer å utføre operasjonar på ein bestemt farge. Eit kjent eksempel er å korrigera for raude auge. Ved å bruke ulike filter på dei ulike kanalane, kan du få til mange interessante effektar. Den beste måten er å prøva seg fram.
Lagar mjukare overgangar mellom eit farga område og bakgrunnen ved å justera intensiteten og dekkevna til pikslane i grenseområdet. I markeringar gjer kantutjamninga at biletpunkta i kanten av markeringa blir meir gjennomsiktige.
Laga i eit bilete kan samanliknast med plastfoliane i ein stabel med filmark. Kvart ark, altså kvart lag, kan innehalde informasjon om deler av biletet. Når du ser heile stabelen ovanfrå, vil du sjå totalbiletet sett saman av alle laga. Bakgrunnslaget ligg alltid på botnen, nedst i stabelen. Elles kan du stokka laga som du ønskjer.
Her ser du laga i biletet:
og her det endelege biletet:
Markeringsfletting (“Sample Merge”) er ein teknikk som er nyttig når du arbeider med meir enn eitt lag, og operasjonane du gjer på eit av laga blir påverka av farge- eller pikselinformasjonar frå dei andre, synlege, laga. T.d. kan denne funksjonen vere nyttig når du skal gjere ei markering etter farge. GIMP hentar opplysningar frå dei synlege laga og blandar desse.
Namnet på prikkelinja som avgrensar ei markering.
Masker er spesialelement som blir brukte i lag og i markeringar for å gjere endringar i kor gjennomsiktige laga eller markeringane skal vere i dei valde områda.
Det er to typer masker:
Lagmaske: Kvart lag kan ha si eiga maske. Lagmaska representerer alfakanalen i laget og blir brukt til å bestemma kor gjennomsiktig laget skal vere på bestemte område. Når du bruker lagmaska, kan du male med svart farge der du ønskjer å gjere laget gjennomsiktig, medan dei stadene du bruker kvit farge blir ugjennomsiktige. Ulike gråfargar gjer laget meir eller mindre gjennomsiktig. Du kan teikne med alle verktøya. I tillegg kan lagmaska brukast til mange andre effektar. Sjå nærare om dette i Lagmasker.
Markeringsmaske, av og til også kalla Kanalmaske: Denne maska representerer alfakanalen til biletet. Ved å mala med kvitt fjernar du maska og aukar markeringa. Maler du med svart, blir markeringa redusert. På denne måten kan du avgrensa markeringa heilt nøyaktig. Ved hjelp av kanalmaskene kan du også lagra markeringane og henta dei tilbake etter ønskje med kommandoen “Kanal til maske” i kanalmenyen. Kanalmaskene er mykje brukte i GIMP. Difor finn du også ei spesialmaske som bli kalla Snarmaske. Sjå meir om dette i Markeringsmasker.
Denne effekten kjem til syne når det er konflikt mellom det vanlege mønsteret av prikkar og strekar i eit trykt bilete og rasteret i skannaren. Fenomenet kan også oppstå når mønsteret i sensoren på kameraet kjem i konflikt med eit tydeleg mønster i biletet, for eksempel vevmønster i klede. Resultatet kan bli eit heilt nytt, ofte skjemmande og uønska, mønster. Løysinga kan av og til vere å flytte originalen litt i skannaren, eller velje ein litt annan kameravinkel dersom du oppdagar problemet i tide.
Mønsterpenselen (eng.: Image Hose, Picture Tube og liknande) er ein spesiell pensel som kan innehalde fleire ulike bilete. Det kan for eksempel vere ein fotsporpensel med to bilete, eit for det venstre avtrykket og eitt for det høgre. Når du bruker denne penselen, vil han teikna vekselvis venstre og høgre spor. Dette kan vere eit kraftig verktøy i dei rette hendene. Mønsterpenselen kan på mange måtar minna om mønsterrullen som du kanskje har brukt til å live opp stoveveggen med.
Alle funksjonane, dvs. enkeltprogramma som GIMP er sett saman av, er registrerte i Prosedyredatabasen (PDB). Du får tilgang til PDB ved hjelp av Prosedyrelesaren.
PDF-formatet blei utvikla av Adobe for å retta opp noen av manglane ved PostScript. Det viktigaste er at PDF-filene stort sett blir mykje mindre enn tilsvarande PostScript-filer. GIMP støtter både PostScript og PDF ved hjelp av gratisskriptet Ghostscript.
PostScript er utvikla av Adobe, og er eit språk som kanskje er mest kjent i samband med overføring av data til skrivarar, men er faktisk også svært brukbart til å distribuera vanlege dokument. GIMP har ikkje direktestøtte for PostScript, men er avhengig av eit fritt program kalla Ghostscript.
Den store fordelen med PostScript er at det kan handtera vektorgrafikk, kurver, tekst, banar osv. uavhengig av oppløysinga. Derimot er PostScript ikkje så effektivt i behandlinga av pikselbasert rastergrafikk. Difor er det ikkje så lurt å lagre denne type bilete med PostScript dersom dei seinare skal redigerast i GIMP eller andre biletbehandlingsprogram.
Som oftast kjem dei ulike versjonane av Linux med Ghostscript ferdiginstallert (om ikkje alltid siste versjon). Bruker du andre operativsystem, må du installera programmet sjølv. I Windows kan du gjere det slik:
Dersom alt har gått bra, skal du nå vere i stand til å lese PostScript-filer i GIMP. Hugs på at du ikkje må flytte på mapper og filer som høyrer til PostScript etter at programmet er installert. Windows har sett opp registra sine etter plasseringa mappene fekk under installeringa. (Denne instruksjonen erhenta frå http://www.kirchgessner.net).
Dette formatet er tenkt å skulle erstatta GIF, som er noe problematisk på grunn av varemerke- og patentrettar som er knytt til GIF. PNG har støtte for indekserte fargekart, gråskala, fullfarge og alfakanalar. Også PNG-formatet kan komprimerast, men i motsetnad til JPEG misser ikkje PNG informasjonar om biletet.
PSD er det originale filformatet for Adobe Photoshop™ og er like komplekst som GIMP sitt eige format XCF. GIMP sin måte å behandla desse filene er nokså sofistikert, men diverre avgrensa til å gjelde eldre utgåver av PSD. Adobe sine filspesifikasjonar er bare tilgjengelege for utvalde personar, og utviklarane av GIMP høyrer ikkje med til desse. Difor er det vanskeleg å lage oppdatert støtte for PSD-filene.
Det biletet du ser på skjermen, eller på papiret, er sett saman av mange biletpunkt. Når du lagrar dette biletet i ei fil, er den vanlegaste måten å lagra biletet piksel for piksel, eventuelt med noen ekstra data om lysstyrke, farge osv. for kvart biletpunkt. Denne måten å laga og lagra bilete på, blir kalla punktgrafikk (eng.: bitmap), i motsetnad til vektorgrafikk der biletdata blir lagra som matematiske funksjonar. Dei fleste av dei mest brukte biletformata er i punktgrafikk.
RGB er forkorting for Raud, Grøn og Blå, og er eit vanleg namne på ein fargemodus som blir brukt for å vise fargar på data- og TV-skjermar. Fargane blir laga av fosforiserande punkt på skjermen, og ikkje med reflektert lys slik som dei blir laga t.d. når du ser på maling. Den fargen du ser, er ein kombinasjon av dei primære RGB-fargane, med ulike grader av lysstyrke. Du kan faktisk sjå dei ulike fargeprikkane dersom du kikkar nærare etter på TV-skjermen. (Denne skjermen har noe grovare fargeprikkar enn dataskjermen. Difor lettast på TV-skjermen). Sidan fargane blir laga ved å legge saman primærfargane, blir denne måten å blanda fargar på kalla additiv.
GIMP bruker ein åtte bits (8-bit) kanal for kvar primærfarge. Difor kan kvar farge ha 256 ulike lysstyrkar (verdiar). Til saman gir dette 256 × 256 × 256 = 16 777 216 ulike fargar. (Det er dette Windows kallar “millionar av fargar”).
Det er ikkje så innlysande kvifor kombinasjonane av primærfargane ofte gir uventa resultat. Kvifor gir 229R + 205G + 229B ein lyseraud farge? Svaret ligg i måten auget vårt og hjernen vår oppfattar fargar. I naturen er det eigentleg ikkje fargar, bare ulike bølgjelengder av lys. Når desse lysstrålane treff auget vårt, vil noen såkalla stavar i netthinna i auget bli påverka ulikt av ulike bølgjelengder. Gjennom noen millionar års utvikling, har vi lært oss korleis desse signala frå stavane skal oppfattast som fargar og kva fargar dei ulike bølgjelengdene skal oppfattast som.
Det er kanskje enklare å forstå at fullstendig mangel på lys (0R + 0G + 0B) gir fullstendig mørke, altså svart, og at fullt lys (256R + 256G + 256B) blir oppfatta som kvitfarge. Alle andre blandingar med like mengder av kvar farge gir grått. Du kan altså bare ha 256 ulike gråtonar i dette systemet.
Blandar du to primærfargar i RGB-modus får du ein sekundærfarge som er ein farge i såkalla CMY-modus (dvs. “Trykkfargane”). Kombinasjonen raud og grøn gir gul, grøn og blå gir cyan medan blå og raud gir magenta. Sekundærfargane er ikkje det same som komplementærfargane, som er fargar som står diametralt motsett kvarandre på fargesirkelen:
Figur 172. Colorcircle
Blandar du ein primærfarge med ein komplementærfarge blir resultatet grått (nøytral farga).
Det er viktig å kjenne til kva som skjer når du steller med fargar. Ein av reglane du bør hugsa, er at dersom du minskar ein primærfarge aukar du metninga til komplementærfargen, og omvendt. Forklaringa er at når du reduserer verdien av til dømes grøn, så gjer du dei to andre relativt viktigare, i dette tilfellet raud og blå. Kombinasjonen av raud og blå gir sekundærfargen magenta, som er komplimentærfargen til grøn.
Dersom du har lyst, kan du kontrollera påstanden. Lag eit nytt bilete med kvit (255R + 255G + 255B) bakgrunn. Opna dialogen
→ → og vel den raude kanalen. Om nødvendig, ta fram førehandsvisinga. Flytt den vesle kvite glidebrytaren for nivå ut mot venstre for å minska mengda av raudt i biletet. Du vil sjå at bakgrunnen blir meir og meir cyan etter som mengda av raudt minkar. Gjer det same med blåkanalen, og du vil sjå at du sit igjen med ein grøn bakgrunn. Som ei lita ekstraøving, kan du legga til fargar og prøve å gissa kva farge du endar opp med.Fargepipetta gir deg høve til å sjå RGB-verdien til eit fargepunkt, og gir deg samstundes hexverdien for fargen til bruk i HTML.
Som Markeringsfletting, markeringsfletting, men nå bruker GIMP opplysningar frå fleire pikslar for eksempel ved interpolering. Resultatet blir betre enn med markeringsfletting, men tar meir tid.
TGA (Targa Image File) er eit filformat med støtte for 8, 16, 24 og 32 bits per piksel. Opphavleg utvikla av firmaet Truevision.
TIFF (Tagged Image File Format) var eigentleg meint å vere eit standardformat for lagring av skanna biletfiler med full fargeseparasjon. Etter kvart har det utvikla seg fleire ulike format av TIFF, kvart av desse med tre ulike modus: Svart/kvit, gråskala og farge. Ukomprimerte TIFF-bilete kan ha 1, 4, 8 eller 24 bits per piksel. Komprimerte TIFF-bilete 6, 8 eller 24 bits per piksel. TIFF gir svært gode biletfiler, og er mykje brukt for bilete som skal trykkast profesjonelt. Formatet er også godt eigna for å overføra bilete til andre biletbehandlingsprogram.
Til vanleg kan vi sjå på URL (eng.: Uniform Resource Locator) som forkorting for ordet nettadresse. Det same gjeld også forkortinga URI (eng.: Uniform Resource Identifier), sjølv om internettekspertane ikkje er heilt einige i slike forenklingar.
URI (forkorting for engelsk “Uniform Resource Identifier”) er ein streng med teikn som tener til å identifisera ein abstrakt eller fysisk ressurs. URI-ar blir nytta til å identifisera ressursar på Internett, som nettsider, ulike filer, oppkall av nett-tenester og for å motta e-post. URI er spesielt nytta på WWW.
Utjamning (eng.: Dithering) er å gjere overgangane mellom ulike fargar eller gråtoner mjukare. Tilsynelatande er både matematikk og voodoo tatt i bruk for å få dette til. Prinsippet er likevel nokså enkelt, sjølv om metoden skifter noe med korleis biletet skal visast og kva program som blir brukt. Ein vanleg metode er å slå saman fargepunkta i grupper, såkalla klasar, for å simulera ein ny farge. Det er slik auge vårt gjer det når det blir for mange fargar å halde styr på. Ein annan metode kan du sjå på fjernsynsskjermen. På avstand kan fjernsynsbiletet sjå nokså fargerikt ut, men kjem du nær nok, vil du sjå at biletet eigentleg er sett saman av tre fargar i ulike lysstyrkar. I avisene blir det brukt ein tredje metode. Eit avisbilete i svart/kvit er laga bare med svart blekk. Likevel oppfattar vi det som gråtoner fordi biletet er sett saman av svarte prikkar med ulik storleik.
I GIMP har programmerarane vald å bruke noe som blir kalla Floyd-Steinbergs utjamningsteknikk (eng.: Floyd-Steinberg dithering technique). Denne går ut på å samla biletpunkt i høvelege klaser og rekne ut den nye fargen på grunnlag av desse klasene. Dette er rekna for å vere ein god metode, men sjølvsagt finst det alltid tilfelle der andre utjamningsmetodar kanskje kunne gitt betre resultat.
Utklippstavla er den midlartidige lagerplassen GIMP bruker for eksempel når du kopierer biletdelar for å lime inn andre stader. Korleis utklippstavla eigentleg verkar er avhengig av operativsystemet du bruker. I Linux/XFree blir XFree brukt til tekst og GIMP sitt eige mellomlager for biletdata. I andre operativsystem kan dette gjerast på andre måtar.
Dette er GIMP sitt eige format for biletfiler, laga spesielt for GIMP. Formatet blir støtta av få andre program, om noen i det heile.
Når eit bilete blir lagra i XCF-format, blir omtrent alt som finst i biletet lagra: data for kvart av laga, den aktive markeringa, kanalar, banar, hjelpelinjer osv. Det viktigaste som ikkje blir lagra er opplysningane om angreloggen.
Pikseldata blir lagra i rå og ukomprimert form. Difor kan XCF-filene sjølv for eit enkelt lite bilete bli nokså store. Eit 1000 × 1000 piksels bilete i RGB-format med tre lag vil lage ei XCF-fil på over 100 mb. Det er heller ikkje vanskeleg å få filer på over 100 mb. Har du behov for det, kan du komprimera XCF-filene med eit eller anna komprimeringsprogram, t.d. gzip eller bzip2, som er fritt tilgjengelege. Slike program kan ofte komprimera filene med ein faktor på 10 eller meir.
Dei som har utvikla GIMP, har streva hardt for å gjere formatet kompatibelt gjennom ulike versjonar. Dersom du lagar ei fil med GIMP 2 kan det godt hende at ho kan opnast i GIMP 1.2, men ofte vil noe av informasjonen bli borte. T.d. har GIMP 2 ein heilt annan måte å behandla tekst på enn GIMP 1. Difor vil eit tekstlag i GIMP 1 bli vist som eit ordinært biletlag i GIMP 1.2.